Kunstnere har ofte vært tidlig ute med å reagere på det som senere blir mer allment akseptert som en urett. Dette gjør at de kan oppleve å stå alene, og under visse omstendigheter er de også i fare. I autoritære og antidemokratiske samfunn ser vi at kunstnere, sammen med journalister og opposisjonelle politikere, utgjør en særlig utsatt gruppe. På hvilken måte kan kunstneren utgjøre en trussel? Hva er kjernen i kunstneres makt, posisjonert som de er mellom forhandling og kompromissløshet?

Hanan Benammar tok med det dokumentariske teaterstykket «Ways of Seeing» (2018) for seg overvåkningspolitikk og maktstrukturer på norsk politikks høyreside. Dette førte først til trusler, før politiadvokaten tok ut siktelse mot teaterdirektøren og tre involverte kunstnere, deriblant Benammar, for brudd på straffeloven paragraf 267, som omhandler krenkelser av privatlivets fred. Advokat Jon Wessel-Aas, som representerte Benhammar og to andre kunstnere, kalte siktelsen «en så hinsides overreaksjon fra politiets side at det mangler sidestykke». Det hele kulminerte i straffesak mot Laila Anita Bertheussen, mens samboeren Tor Mikkel Wara måtte trekke seg som justisminister, før full frifinnelse for alle bak teaterstykket.

Jan Christensen forteller: «Kunsten jeg liker har alltid i seg en iboende motstand, en kritikk. Den er kompromissløs og del av en diskusjon.» I dag ser vi store politiske endringer i USA og i flere europeiske land, som Tyskland. Demokratiske rettigheter som vi har tatt for gitt, er truet. Christensen, som nylig forlot kunstmetropolen Berlin etter to tiår, forteller at både kunstnere, kuratorer og ledere av kunstinstitusjoner i Tyskland risikerer å miste oppdrag og jobber dersom de for eksempel stiller spørsmål ved antall drepte barn på Gaza. I tillegg blir man plassert i samme bås som nynazister. Hvilken innflytelse har han selv, som styremedlem og rådgiver i organisasjoner og bedrifter som kjøper inn kunst, og deler ut økonomisk støtte til norske kunstnere?

Kunstnerne Jan Christensen og Hanan Benammar tar i denne samtalen for seg sine egne prosjekter, og hvilke forhold som preger kunstnerisk frihet og kunstnerisk aktivisme i Norge i dag. Hva er styrkene og hva er utfordringene for kunstnere i Norge? Hva må vi ta vare på? Er det farer vi overser?

Jan Christensen er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo. Han er nåværende styremedlem i Kunsthall Dikemark, Atelie.art og i Ingerid Fegerstens stiftelse (som deler ut arbeidsstipend og reisestipend til norske billedkunstnere). Han er også rådgiver for Equinor Art Program (EAP). 

Hanan Benammar er en algerisk/fransk kunstner bosatt i Oslo, med sin utdanning blant annet fra Kunstakademiet iOslo i Norge, Dutch Art Institute i Nederland og Royal Institute of Art of Stockholm i Sverige. Benammar jobber konseptuelt med geopolitiske, miljø- og samfunnsspørsmål. 

Programleder er Mona Mørk, kunsthistoriker, skribent og kunstanmelder for Dag og Tid