Historien om KÅKÅ
Tekst: Jan Inge Reilstad
Kverulantkatedralen begynner med at Terje Vallestad treffer på Kristoffer Stensrud (R.I.P.) ute i byen mens vår alles kafévert er lett vaklende på konkursens rand. Han tilbyr Skagen-gründeren muligheten for å investere penger i Café Stings fortsatte eksistens, hvorpå Stensrud repliserer at han faen ikkje vil tette alskens svarte hull på Valberget – men kanskje finne på noe nytt?: De satte seg ned med tenkehetter og Lervig-øl.
Foto: Fredrik Refvem
Hallgeir Langeland, som akkurat var sluppet fri etter 16 år bak Stortings-murane, og undertegnede, inviteres rundt juletider i 2013 til ølseine utviklingssamtaler, og vips, så var Hallgeir styreleder og jeg fikk muligheten til å bygge en katedral innenfra. Det var et bevisst valg ikke å kalle oss for «dialogens hus» eller Stavanger litteraturhus eller lignende. Vi ville starte noe som signaliserte umåtelig redaksjonell frihet og som synliggjorde at vi ikke var en del av det offentlig regulerte kulturtilbudet med politikere som mulig sensurinstans.
Vi befinner oss rundt juletider 2013 i en av landets desiderte konsensusbyer uten fnugg av debattkultur, med 25 års stabilt Høyre-styre, en oljemarinert suksessby som siden oppstarten av Café Sting i 1982 tretti år etterpå hadde prestert å ende opp uten et oppegående utelivstilbud for modne, debattglade og kunnskapstørste folk, kun med suba-øl-stribå nerpå kaien, selv om Fargegata var på gang. En blodfattig offentlighet, et ensidig offentlig byrom.
Katedralens tre første år kom med alle slags eksperimenter og etter hvert temauker om politiske, filosofiske, folkelige og eksistensielle tema med meir. Vi leste bøker som The Courage to be Disliked. En vill og flott ungdomstid, fantastiske år egentlig, med ukentlig program, hvor vi bestrebet oss på å leve opp til navnet vårt. (Ja, i slik grad at folk trakk seg fra styret i protest mot program og pristildelinger.) Mange var nok litt redd oss, på den samme måten folk i sin tid var redde for Café Sting, som i 2005 ble portrettert slik av Tore Renberg i Kompani Orheim:
Et skrekkelig bilde hadde vokst foran øynene hans: Homser, lesber, innvandrere, kunstnere, narkomane, pønkere. Amoralske folk med farlige vaner og enda farligere smak. Samfunnets kloakkrotter, en kaste av oppviglere, selvforelskede, arrogante mennesker, verre enn kommunistene og sosialistene... De spiser hvitløk og drikker flytende LSD, de leser sadistiske bøker og abonnerer på Klassekampen.
Vi lanserte noen enkle motto. Nr 1. – Den gode kverulanten styrker uenighetsfellesskapet. Ingen har gjort mer for å restaurere kverulantbegrepet enn oss, og uenighetsfellesskapet introduserte vi et halvår før boka med samme navn kom (vi stjal begrepet fra Thomas Hylland Eriksen som brukte det i en sakprosabok for ungdom post-Utøya, han hadde igjen «lånt» det fra sin gode venn Lars Laird Iversen, som ga ut boka Uenighetsfellesskapet et halvår etter at vi startet opp).
Styreleder Langeland og jeg omskrev ofte Eidsvold-eden 1814 til Uenig og tro til Dovre faller, når vi skulle enes om katedralens nasjonale identitet. Vårt andre motto praktiserer vi også fortsatt: Ingen by er bedre enn sin egen offentlighet. Og vi videreførte det gamle Sting-mottoet: Gjør døren høy, gjør porten vid.
KÅKÅ er forøvrig akronymet vårt i lydskrift, Kverulantkatedralen kunne bli for langt og kronglete i dagligtale, med et vel høyt forklaringsbehov. Vi sikret dermed en dobbel referanse; både til Klassekampen og Kvinner & Klær.
Foto: Pål Christensen
Vel, etter en temauke om penger funderte vi høsten 2016 på om vi burde lage en temauke om økonomi. Jeg skjønte at det måtte noe ekstra til for at slikt emne skulle være attraktivt for folk flest. Det ble november 2016 tur til verdens eneste komedie- og økonomifestival, i Kilkenny, Irland, hvor synet av internasjonale økonomer som lo og kranglet sammen med lokalbefolkningen på bakrommet av 200 år gamle irske puber, var nok til å se for seg en nordisk variant i Stavanger, men med større vekt på et utvida økonomibegrep og aktuell økonomiformidling fra de beste nordiske økonomene til folk flest. Mer innhold, mindre komedie.
Vel hjemme stod Klaus Mohn og Ola Kvaløy klare til å bidra, det samme med Tom Hetland, tittgjengde deltagere og redaktører for KÅKÅ-program. Det var knapt noen andre som trodde på ideen, men nordisk økonomifestival ble det. Det første KÅKÅnomics ballet på seg til 50 arrangement en langhelg i oktober 2017. Det har aldri vært så lange køer til økonomidebatter verken før eller etter noe sted, og med en utrolig god respons også fra økonomene og fagfolket selv, som elsket den uformelle og folkelige scenen vi tilbød dem.
Hvorfor traff KÅKÅnomics hoppkanten? Det er et nedpå og uformelt konsept, med de beste folkene om de viktigste spørsmålene i det som da var et underkommunisert felt, med et utvidet økonomibegrep, uten høy sceneterskel og med humor, i et fortettet festivalområde i Stavanger sentrum, en by som har en perfekt festivalstørrelse, og med krav til deltagerne om å snakke så folk forstod dem, på store brune puber midt i byen. Ja, og så har antagelig redaksjonen hatt nese for godt program, med nettverk til gode fagfolk. Og en stab og et styre som tente til på det nye formålet.
KÅKÅnomics er blitt en nasjonal festivalinstitusjon som alle vil samarbeide med og være med på, fra Finansdept. til hundrevis av frivillige. Men den som har begge beina på jorda, står stille. Eller den som har hodet over vannet ser bare toppen av isfjellet. I 2021, under koronakrisen, kom en ny visjon sigende. Vi kjente vi måtte bevege på oss, det er jo mye mer i denne verden å undersøke og formidle enn økonomifeltet.
Vi følte at vi hadde gjort mye av det som trengtes som debatt- og litteraturhus. KÅKÅ har utvilsomt generert flere debattaktører, og Sølvberget har blitt bedre gjennom «konkurranse» og samarbeid. Vi kjente på at vi nå var blitt mer av en kunnskapsfestival-arrangør, at det var det vi nå kunne best og burde konse på, ta ansvar for.
Vi følte på et spesielt ansvar for å videreutvikle KÅKÅnomics, men også for å lage noe splitter nytt. Hva skulle det være?
Vi kikket oss rundt. Festival-Norge florerer av litteratur-, mat- og musikkfestivaler. Det var uansett ikke den veien vi ville. Vårt kall har alltid vært å ta ansvar for utfordrende kunnskap, sterk faglitteratur, eksperimentell kunst, humor og satire, bejaende musikk, gammel visdom, ny vitenskap, kritisk filosofi. Hva med en filosofifestival? Eller en vitenskapsfestival, det føltes mer aktuelt og viktigere.
Det ble Wonderful World – Nordens første, beste og morsomste festival for filosofi og vitenskap!
