Kåkånomics og faglig forlystelse
Tekst: Victor D. Norman
Publisert 27. oktober 2023 i Dagens Næringsliv
Årets høydepunkt for alle som har økonomi som lidenskap har denne uken funnet sted i Stavanger. Lekenhet og lyst gir nye innsikter. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ble økonom. Svaret jeg alltid kommer til, er at alternativene var dårligere. Jeg tenkte lenge på å studere historie, men kom etter hvert til at det ville kreve uhorvelig mye lesing og kildegranskning. En stund var jeg også inne på å studere geologi, men etter å ha tatt ett kurs forsto jeg at det var for komplisert for min hjerne. Statsvitenskap og sosiologi kunne også forkastes – ikke fordi de var uinteressante eller spesielt kompliserte, men fordi de var så omtrentlige. Samfunnsøkonomi derimot var presist, enkelt og krevde forbløffende lite arbeid.
Tankerekken viste i seg selv at økonomi var det riktige valget; for det som mer enn noe annet avslører at man er økonom, er nettopp hangen til alltid å spørre: «Hva er alternativet?»
Spørsmålet kan bringe en forbløffende langt. La meg nøye meg med et par eksempler.
Det ene er det norske elbileventyret. Hvorfor gir vi så store avgiftslettelser til elbiler? Det offisielle svaret er at vi gjør det for å bidra til å redde verdens klima. Det høres jo prisverdig ut. Men på hvilken måte bidrar vi til å redde klimaet ved å kjøre rundt i elektriske suv-er med batterier som veier flere hundre kilo når vi alternativt kunne eksportert strømmen direkte til land der den ville erstattet kulldrevne kraftverk? Det andre eksempelet er landbrukspolitikken. Hvorfor er importvern en del av denne? Hvorfor åpner vi ikke i stedet grensene for fri import, og heller gir bøndene så mye mer i direkte støtte at de klarer å hevde seg i konkurransen? Det ville bli billigere for samfunnet, gi forbrukerne et mer variert tilbud å velge i, og et mer effektivt landbruk.
Så hvorfor gjør vi disse tingene?
Sannsynligvis fordi det politiske markedet ikke er like fortreffelig som de markedene vi lovpriser i økonomiforelesninger.
Elbilene er en enkel illustrasjon. Det vi burde ha gjort, var ikke å subsidiere elbiler, men å øke avgiftene på bensin og diesel så mye at bilbruken gikk ned. Det ville imidlertid ha vært en så kjærkommen gavepakke til Frp – jeg kan formelig høre jubelbruset fra partitoppene der – at de «ansvarlige» partiene rett og slett ikke turte å gå den veien. Resultatet var at den inflasjonskorrigerte bensinprisen i Norge i 2020 knapt var høyere enn den hadde vært tredve år før.
Landbrukspolitikken er litt mer krevende å forstå. Den handler om bøndenes kløkt. Etter en fortid langt ute på høyresiden i norsk politikk, flyttet deres politiske parti seg etter hvert inn mot sentrum og forandret navn fra Bondepartiet til Senterpartiet, og der har de levd et omskiftelig liv siden – med samboere både til høyre og venstre, avhengig av hva som har gitt størst uttelling til bøndene. Når de har kunnet gjøre dette ustraffet, er det fordi bare en del av regningen finnes på statsbudsjettet. Resten er importvernet. Uten det ville den synlige landbruksstøtten trolig måtte bli så stor at selv ikke Senterpartiet ville klare å finne en partner til høyre eller venstre som ville godta prisen.
Alternativtenkning og markedsforståelse var lenge kjernen i økonomifaget, og de har fortsatt en sentral plass. De siste 30 årene er faget allikevel blitt langt mer mangfoldig, med mikroøkonometri, adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi som viktige stikkord. Med det er avstanden til andre samfunnsfag blitt mindre. Det er nesten bare bra, så lenge det ikke fører til at vi glemmer den normative rollen som skiller økonomi fra de andre fagene – og så lenge vi ikke mister den lekne og lystige jakten på ny innsikt som kjennetegnet tidligere generasjoner av samfunnsøkonomer.
Heldigvis har vi den årlige KÅKÅ- nomics-festivalen i Stavanger der økonomer av alle slag – gjerne med alternative synspunkter og innfallsvinkler – bedriver fire dager med faglig forlystelse for seg selv og andre. Årets festival finner sted denne uken, og jeg skulle mer enn gjerne ha vært der. Dessverre må jeg nøye meg med denne lille hyllesten. ■
