Stjernestøv-finneren
Jon Larsen, forfatter og leder av Project Stardust, intervjuet av forskningsjournalist Bjørn Vassnes.
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis, mai 2023
↑ Jon Larsen er kjent som gitarist og leder for Hot Club du Norvege, et jazzensemble i sjangeren manouche, eller «sigøynerjazz». Etter at de startet opp i 1979, har de turnert kontinuerlig rundt i kongeriket og tildels utenlands. Larsen har også komponert og spilt med større ensembler, og fikk i 2007 jazzprisen Buddy. Han har ledet et plateselskap, Hot Club Records, og arrangert den årlige Django-festivalen. I tillegg har han også drevet som kunstmaler.
Jon Larsen er blitt en verdenskjendis med sitt nye prosjekt, som handler om å finne stjernestøv, mikro-meteoritter, ved rett og slett å samle dem opp på hustak. Nå står medier og filmskapere i kø for å lage historier om prosjektet. Vi fikk lurt oss til noen spørsmål innimellom reisene hans.
Din jakt etter «stjernestøv» har blitt en verdenssensasjon. Hvordan kom du på denne tanken, at det var mulig å finne mikrometeoritter på denne måten?
— Jeg har bakgrunn som amatør-mineralog. Begynte å samle mineraler sammen med Markus Lindholm fra ca 1970, lidenskapelig fra to år seinere. Vår første vitenskapelige publikasjon sammen kom i 1974. Med dette bakteppet kunne jeg gjenkjenne en liten sort, skinnende prikk som dukket opp på verandabordet mitt sommeren 2009 som en liten stein. Altså mineralriket, og ikke et plantefrø eller en del av et insekt. Hvor hadde den lille steinen kommet fra? Det måtte være ovenifra. Min nysgjerrighet ble pirret. Jeg leste meg opp på alt som var publisert om mikrometeoritter og kosmisk støv, og kontaktet alle (ca. ti) forskerne rundt om i verden som driver med dette. Alle sa det samme; Glem det, dette er ikke mulig. Deretter fulgte årsak og virkning gjennom sju år, før det omsider kom et gjennombrudd. Og verden hadde fått en ny kilde til universets eldste stoff; kosmisk støv. For eksempel fra nærmeste hustak.
Har du gjort deg noen tanker om hvorfor ingen andre kom på dette før deg?
— Hvorfor ingen av de mer enn tusen andre forskerne som gjennom 150 år hadde forsøkt å finne stjernestøv i bebodde områder av kloden ikke hadde lyktes, og hvorfor det ble meg som kom gjennom labyrinten og knekte koden, vet jeg ikke sikkert. Men jeg tenker iblant på Einsteins utsagn om at «man løser ikke et problem med samme tankegang som skapte det». Jeg er jo autodidakt, og har en annen bagasje i sekken min enn akademikerne som hadde forsøkt seg på dette tidligere. Det kom til å kreve andre kvalifikasjoner enn tradisjonell geologi/astronomi for å løse problemet. Og som Askeladden var det nettopp dét jeg hadde i sekken: Alt fra billedanalyse og mønstergjenkjenning fra mine år med pensel og palett, til improvisasjon fra jazzen, og frihet fra autoritetsfrykt fra mine mer enn tretti år som blakk, lettere anarkistisk freelancer. Ispedd forståelse for mineralogi/kjemi, så klart - det gir analytisk tankegang og systematikk.
Din bakgrunn er jo først og fremst fra kunsten, som både musiker og kunstmaler. Og så er du plutselig, eller kanskje kom du gradvis, over i vitenskapens verden. Er ikke dette to helt forskjellige verdener, og hvordan synes du er å bevege deg mellom disse to verdenene?
— Noe av det jeg har lært disse siste fjorten årene, er at det er mange tangeringspunkter mellom kunst og forskning, det er antakelig to sider av den samme mynt. Uten kreativitet og fantasi kommer forskningen ingen vei. Og uten empirisk grunnforskning blir kunsten plagiat. Kunst er et utforskningsprosjekt.
Men hva er egentlig mikrometeoritter, og hvordan oppsto de? Hva vet man om dette?
— Mikrometeoritter er kosmiske støvpartikler, det kosmos i all hovedsak består av. Ute i verdensrommet kalles det ofte for stjernestøv, «asken» etter døde stjerner. For ca 4,56 milliarder år siden ble en ny stjerne tent i vår stjernestøv-tåke, solar nebula, en ganske gjennomsnittlig tredjegenerasjons stjerne; sola. Alt ble i utgangspunktet til av dette stjernestøvet. Joni Mitchell hadde rett: Vi er også laget av stjernestøv!
Du er nå blitt etterspurt, mange forskere rundt om i verden vil samarbeide med deg, for å få tak i dette stjernestøvet. Hva er det disse forskerne vil ha ut av dette? Hvilke svar kan de få på denne måten?
— Det er i alt 10-12 andre forsknings-sentra for mikrometeoritter, kosmisk støv og stjernestøv i verden, og jeg samarbeider med de fleste av dem. Tidligere var det svært vanskelig å få tak i dette sjeldne forskningsmaterialet. Man måtte enten sende ut kostbare romsonder eller utruste en ekspedisjon til Antarktis, hvor isen er ekstremt ren. Det ble allikevel gjort, for å forske på solsystemets begynnelse og kanskje hvordan livet på jorda har oppstått. I dag har man, takket være min oppdagelse, fått lettere tilgang til disse eksotiske partiklene, så jeg blir kontaktet og invitert til institusjoner over hele verden. Vi bytter; de får mikrometeoritter, og jeg får være med i en rekke spennende forskningsprosjekter.
Du har også vært rundt i verden og formidlet det du holder på med. Holdt foredrag, blitt filmet. Kan du nevne noe av det du har vært med, eller er med på? Som du selv synes er spennende?
— To høydepunkt var kanskje å bli invitert av NASA til Stardust Lab i Johnson Space Center i Houston, og finne stjernestøv på taket av laboratoriet der! Og da filmregissør Werner Herzog ble med på stjernestøv-jakt på taket av Vallhall i Oslo. Det er med i filmen hans, «Fireball».
Mange lurer sikkert på om dette er noe som de selv kan begynne med?
— Å lete etter stjernestøv kan alle være med på, de yngste som har klart å knekke koden og faktisk finne mikrometeoritter er 8-åringer; én i Trondheim, én i Berlin og én i Houston. Jeg har også hatt foredrag for barnehagebarn, de synes det er gøy med stjernestøv. Det er ikke så farlig om man ikke finner noe, det kan allikevel bli en god samtale om verdensrommet, og livet. Jeg har skrevet en liten håndbok som forklarer hvordan man kan finne mikrometeoritter: How to find Stardust | TFS (treasuresfromspace.com) - bli med i jakten! ∎
