Å elske jorden som et dyr, å klore seg fast som en plante
Oksana Timofejeva, forfatter og professor i filosofi i St. Petersburg, intervjuet av filosof og oversetter Anders Dunker
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis, mai 2023
Anders Dunker: Alle kommer til den filosofiske tanketradisjonen fra sin egen vinkel og med sin egen undring og problematikk. Hva var det i oppveksten din som brakte deg inn i filosofien?
Oksana Timofejeva: Det er litt av et spørsmål! Da jeg var 13 år gammel bodde jeg langt nord i Russland, i Surgut, som den gangen var litt av en gangster-by. Istedenfor å følge med på skolen, levde jeg et vilt liv ute i gatene, og der så jeg en masse vold og urettferdighet. Den gangen var jeg religiøs, men jeg tenkte at hvis Gud finnes, hvordan kan han da tillate at grusomme ting skjer hver eneste dag? Samtidig tenkte jeg på mer abstrakte ting, på tidens begynnelse og slutt, rommets ytterste grenser. Da jeg hørte om de gamle greske tenkerne på skolen, tenkte jeg at det ville være fantastisk å være en filosof som Platon eller Aristoteles, men jeg visste ikke at dette var virkelig mulig. Først senere, da jeg studerte journalistikk i Moskva, oppdaget jeg at det fantes et filosofisk fakultet, så jeg studerte og tok en doktorgrad om den franske filosofen Georges Bataille. Jeg fant ut at jeg elsker, virkelig elsker å skrive!
Det merkes også i tekstene dine. Det er slående at alt det du nevner – oppveksten din i avsidesliggende russiske byer, volden som problem, kosmiske spørsmål – at alt dette dukker opp i boken din Solens politikk. Hvordan endte du opp med å skrive om dette temaet?
Solen, som vi ofte lengter etter oppe i nord, opptrer i religionen og mytologien som en sjenerøs og livgivende gud. Samtidig er solen farlig: den kan brenne menneskene og jorden. Mye av boken handler om vold og om det Georges Bataille kaller en «generell økonomi», som er mer som det vi kaller økologi.
Hele dette kretsløpet av energi og materie, som henter sin kraft fra solen…
Ja, men historisk sett har solen hatt en nedadgående karriere. Den har gått fra å være en guddommelig vokter for alt som finnes, til å bli betraktet som en drivstoffkilde, nok en ressurs som skal utnyttes.
I boken nevner du et russisk avantgarde-skuespill Seier over solen, som rommer en fantasi om å ta solen til fange og låse solen inn i et rom av betong. Det er noe underfundig og ekstremt i dette, og vi kan lese det som en slags parodi på modernitetens ideologi. Er dette noe typisk for den russiske filosofien?
Tradisjonelt har russisk tenkning på den ene siden vært tett knyttet til religion, men også til litteraturen, som gjør det mulig reflektere over grensen mellom intelligens og galskap.
Noen av de russiske filosofene har storslagne visjoner om menneskets kosmiske ekspansjon – som virker megalomane og ekstremt spekulative, og slik sett på galskapens rand. Samtidig minner de om Elon Musks argumenter for visjonen om å kolonisere Mars.
Ja, men Musk tenker stadig som en individualist og en forretningsmann. Kosmistene, som skrev for hundre år siden, hadde et svært seriøst kollektivistisk prosjekt, med en annen åndelig og ideologisk bakgrunn. De stilte dype spørsmål om menneskets kosmiske situasjon. Vernadskij la grunnlaget for Gaia-teorien til Lynn Margulis og James Lovelock, som er blitt så viktig i dag. Federov, som var ortodoks kristen, kom fram til at det måtte være å overvinne døden: Vi trenger en større oppgave enn bare det å leve, vi må spre livet til andre planeter. Denne maniske ekspansjonen er et mulig fellestrekk for den russiske tenkningen, og kommer kanskje fra en dyptliggende og til dels ubevisst imperialistisk tradisjon. (Red.anm. Jf. «Udødelighetsfronten», foredrag med Annelin Eriksen om vår tids krefter for å overvinne døden; fredag 2 juni kl 15:30)
En imperialisme som er blitt uttalt i vår tid?
Vi ser det i dag, særlig med Putins krig mot Ukraina, som slår alle som barbarisk og skandaløs. Jeg tror den russiske tenkningen ofte griper fatt i tendenser som ligger i den vestlige tradisjonen og trekker dem ut til det ekstreme – slik at de blir eksplisitte. Dermed blir det misvisende å sette det humanistiske Vesten opp mot det despotiske Østen, ondskapens akse, Kina, Russland og Nord-Korea. Tendensene disse landene fremviser, ofte i en ekstrem form, er noe som allerede finnes i Vestens egen tradisjon. Vi må prøve å reflektere over disse imperialistiske tilbøyelighetene og bevege oss i retning av en minoritær tenkning. Dette er noe jeg selv prøver å gjøre når jeg skriver om det ikke-menneskelige.
Er dette også utgangspunktet for boken din om dyr – A History of Animals?
Jeg hadde en storartet katt, som var utrolig vakker og god, som jeg mistet, det å skrive denne boken ble en måte å bearbeide dette tapet på. Jeg elsker dyr – og har alltid vært fascinert av deres skjønnhet og måten de kommuniserer på. I motsetning til mennesket er dyrenes erotikk fri, mens menneskets begjær betinget av tabuer som vi dermed ikke klarer å befri oss fra. Skillelinjen mellom mennesker og dyr blir diskutert av mange filosofer, enten de legger vekt på fornuftsevnen, dødsbevisstheten, språkevnen, teknologien eller noe annet – og det er sant at slike prinsipielle skiller alltid kommer galt ut. Men istedenfor å kritisere tidligere filosofer for alt det gale de har sagt og skrevet om dyr, prøver jeg å finne noen mer fruktbare utsagn i tradisjonen. Jeg finner nesten en pervers glede i å utvinne nye påstander fra Descartes, denne gamle, utskjelte og døde mannen, og få ham til å si ting som paradoksalt nok er for kvinner, for dyr, for natur og så videre. Metoden er en slags filosofisk resirkulering.
Hva skriver du om nå for tiden?
Jeg skriver en bok om sjelen.
Sjelen blir i dag ofte behandlet som et utdatert begrep uten et meningsfullt innhold – og vi snakker i høyden om bevissthet – som knapt er det samme?
Nettopp! Den analytiske filosofien diskuterer bevissthetens såkalte problem i positivistiske vendinger. Jeg tror det ligger en viktigere problematikk i sammenblandingen av sjelen og individet. Jeg prøver å utvikle et annet begrep om sjelen som ikke er knyttet til individet, som ikke engang er knyttet til kroppen. Sjelen er ikke noe inni hodet, det er noe som ligger mellom oss, en forbindelse, et medium, en overgang, forvandlingen i møtet med den andre, noe slikt. Dette er tanken. Når boken er ferdig vil jeg kanskje komme med helt andre konklusjoner, men arbeidet tar lang tid. Først kom pandemien og så kom krigen, og med ett befant jeg meg i en slags fasciststat og måtte bokstavelig talt gjemme meg for politiet.
Og det er slik du lever i dag? Jeg håper du er forsiktig.
Jeg er forsiktig, men jeg arbeider og underviser fortsatt i Russland, for jeg tror det er viktig at noen gjør det nettopp nå. De fleste av vennene mine har forlatt landet. Selv er jeg ikke redd lenger. Jeg har noen grunner til å bli værende. Samtidig fortsetter å jeg å reise utenlands. (Red.anm. Jf. «Hva er håpet for fremtidens Russland og Europa?», lørdag 3 juni 14:00)
Kan du à propos dette si noe om den lille boken din som på engelsk heter How to Love Your Homeland?
Ja, den ble skrevet i 2019 i Berlin, kanskje ut fra en forutanelse, for jeg visste ikke at vi ville ende opp med en full militærinvasjon av Ukraina. Jeg ville si noe om vanskeligheten med å være en patriot under slike historiske omstendigheter. Etter invasjonen, måtte mange russere flykte og jeg har fått mange meldinger fra folk som leste boken i områder der flyktninger var samlet – i Georgia og i Kazakhstan – i 2022 og 2023.
Så hvordan går det an å overvinne dette ubehaget? Hva er svaret på spørsmålet i tittelen?
Det ligger helt klart en provokasjon i tittelen, for mange føler et ubehag, til og med vemmelse i dag, når de hører om det å elske hjemlandet. Det jeg måtte prøve å forstå var hva kjærlighet egentlig er. Jeg tenkte på dyrene som har sine territorier – og som synger. Dyret uttrykker noe med dette, sangen er kjærligheten til territoriet. Og ethvert liv er slik, det er en sang. Når noen sier «Jeg elsker deg» sier de egentlig «Du er mitt territorium, mitt hjemland. Kan jeg få være her?» I den forstand er kjærligheten territorial. Men så tenkte jeg at det kunne være andre måter å elske på, slik plantene gjør. Mennesker kan migrere, slik også dyrene gjør, eller bli flyktninger, men en plante må være der den er. Noen mennesker i Russland tenker også som planter og sier: «Vi vil være her, fordi vi elsker dette stedet. Vi har besteforeldre her. Vi har dyr som vi ikke kan forlate. Vi har våre hager som vi må vanne.» ∎
