Money for nothing, chat GPT for free
Erik Gandini intervjuet av Jan Inge Reilstad
– Mysteriet jeg i 2019 startet med å spekulere over var enkelt og greit dette; hva er det som har gjort at vi ikke har tatt sjansen på å arbeide mindre? Hva er det slags system av frykt, forestillinger og vurderinger som gjør at vi bare jobber mer og mer, uansett teknologiske kvantesprang? Hva er det som gjør at vi aldri husker på «The 5 Regrets of Dying», som Bronnie Ware skrev om for et tiår siden, hvor den største angeren blant døende handler om ikke å ha hatt mot til å være tro mot seg selv for heller å leve det livet andre forventet, og hvor den nest største angeren er; jeg skulle ønske at jeg ikke hadde arbeidet så mye.
– Du bruker dokumentarfilmen til en slags kunstnerisk utforskning av politisk-eksistensielle tema, kan vi si det?
– Ja, jeg lager det man kan kalle idédrevne filmer, det er uvanlig, også dokumentarfilmer er oftest karakterdrevne. Det er arbeidet som idé After Work handler om, ikke som nødvendighet. På de fire åra jeg har jobbet med filmen har mye skjedd. Automatiseringen har tatt noen knepp på kort tid, f.eks. med Chat GPT. Vi er antagelig blitt enda flere som tenker utenfor boksen om jobbframtid og livskvalitet. Kan vi kollektivt omdefinere hva arbeidet er og skal være? Kan vi revurdere den harde vestlige arbeidsetikken?
– Du reiser verden rundt og besøker forskjellige samfunnsformasjoner og økonomier, både i The Swedish Theory of Love og i din nye film, After Work? Du holder opp flere forskjellige former for arbeidsetikk, ikke bare fra Norden og Vesten.
– Ja, det er kanskje det mest givende med å lage filmer som After Work. Jeg får sett verden. Jeg får sett den verden jeg har mest nysgjerrighet på. I denne filmen er den kanskje største opposisjonen mellom No-Vacation-Nation USA og Sør-Korea, hvor sistnevnte i mye større grad kommer med en generasjonskonflikt hvor de unge ikke tror på den samme ideen om arbeid som sine foreldre. Det er interessant med et land hvor arbeidsministeren arbeider hardt på statens vegne med å få sine innbyggere til å jobbe mindre, hvor staten investerer i markedskampanjer som ekspanderer ideen om hva livet skal være ved å oppfordre til å redusere arbeidsinnsatsen.
– Ja, virkelig. Å reise er å vaske øynene, som det sies. Du er vel nærmest født sånn?
– Alle mine filmer, hele mitt kunstneriske virke, synes å komme av at jeg er italiensk-svensk. Jeg har røtter og innsikt i to forskjellige europeiske stater og kulturer, en søreuropeisk og en nordisk.
– Men det fins vel også tendenser i Vesten, til at de unge tenker nytt om arbeidet. Under KÅKÅnomics skal vi bl.a. ha debatt om «Quiet quitters», som har over 700 millioner visninger på TikTok. Vi tror fort Generasjon Z er en selvisk og lat arbeidsgenerasjon, men kan det heller være at de på årvåkent og intelligent vis nekter å arve den heseblesende og utarmende arbeidskulturen og -miljøet som vi har skapt, og som har gitt økende sykefravær av depresjon, og et vell av mentale helseproblemer, også i Norge og Norden?
– Det er fantastisk interessant. I Norden og Vesten har arbeidet blitt satt inn i en stadig strammere og dyrere ramme av materiell livsnødvendighet. Dess mer vi får dess verre blir det, et hamsterhjul som bare går fortere og fortere. Ser man på den store verden er det ufattelig mange mennesker som lever gode og lykkelige liv uten denne materielle luksusen. Quiet quitters-bevegelsen er slik noe nytt og interessant.
– Vel, fant du noen quick fix? Er det Universal Basic Income – eller borgerlønn, som det oftest kalles på norsk?
– Konsentrasjonen av rikdom i verden i dag er blitt helt utrolig massiv. Og den nye teknologien konsentrerer enda mye mer. Et utrolig overskudd og enorm velstand skapes, som ikke blir skikkelig omfordelt. Universal Basic Income har tilhengere i alle leire. Det store filosofiske spørsmålet er selvsagt: Kan man få penger uten å gjøre noen ting? For en politisk tenker som Yanis Varoufakis er borgerlønn svaret, for han mener at alle mennesker egentlig er med på å skape alt som produseres. Elon Musk er tilhenger av helt andre og mer privatøkonomiske grunner.
– Jeg husker at økonomen Kalle Moene under en tidligere festival hos oss sa at det ble forsket altfor lite på fremtidens mulige verdener. Er du egentlig en slags filmatisk fremtidsforsker?
– Ja, fantastisk! Som professor i dokumentarfilm ved Stockholms Konstuniversitet arbeider jeg mye med det som kalles kunstnerisk forskning og som dere i Norge kaller kunstnerisk utviklingsarbeid. Kan man «dokumentere» fremtiden? Filmene mine kan godt sies å handle om fremtiden, hvor jeg som regissør stiller meg i et kulturelt og eksistensielt veikryss og ser bortover flere mulige veier. Kunsten og filmen kan på sitt beste være komplementære til annen forskning, ikke minst kan kunsten og estetikken uansett komme med transdisiplinære fremstillinger. I grunnen er det store spørsmålet i hvor stor grad vi lærer de unge tidlig nok å kikke inn i seg selv og tenke fritt om fremtiden. Hva vil jeg, egentlig? Hva kan jeg gjøre? I stedet er utdanningssystemet innrettet kun mot å finne en jobb, i en tid hvor knapt noen vet hvordan verden ser ut bare om fem år.
– Du blir vår festivalregissør i år, vi viser også din forrige film under KÅKÅnomics 2023, The Swedish Theory of Love. Den starter på mange vis på samme sted som Harald Eias Sånn er Norge, med å definere individualitet og uavhengighet som norske / svenske kjerneverdier.
– Ja, det stemmer jo. Filmen handler om å utforske denne ideen om uavhengighet og individualisme. Velferdsstatens idé om at kjærlighet er å være uavhengige av hverandre, at vi til sammen skal hjelpe hverandre til å bli helt fri fra hverandre, slik den svenske / nordiske velferds- og familiepolitikken ble nedfelt av Olof Palme og hans regjering i 1972. Som det jo er tabu å stille spørsmål ved, velferdsstaten er bortimot hellig i Norden. Og den nordiske modellen funker jo, det må sies. Men det fins også en stor navlebeskuende og lett patologisk arroganse i Norden, vi tror at alle andre kan lære av oss, mens vi ikke har noe å lære av andre. Med Zygmunt Bauman er filmen fallabilistisk på Nordens vegne, den antyder at vår skråsikkerhet bør rokkes ved, at en større beskjedenhet er på sin plass, om oss selv og vårt eget system. Filmen handler ikke minst om all den ensomheten som fins her oppe, vi topper selvmordsstatistikker og lykkepille-statistikker, velferdsstaten garanterer ikke lykke og velstand. Motspørsmålet er f.eks. om kan man bli lykkeligere i et udemokratisk uland? Også denne filmen handler likevel mest om fremtiden, jeg kaller det en «What if»-metode, det jeg bruker når jeg lager film.
– The Swedish Theory of Love stiller spørsmål ved det som kalles for statsindividualismen, som vi også lager debatt på under årets festival. Er det fortsatt et nyttig begrep, tenker du? Og har det skjedd noe siden 2015?
– Jeg uttrykker meg generelt bedre i film enn med politiske begrep, men Skandinavia er ikke lenger det samme som det var på 1970-tallet. På sett og vis er en del av velferdsstaten avviklet, klasseskillene har økt igjen, en høyutdannet fyr i de fine vilaaområdene i Stockholm lever i snitt 18 år lengre enn en lavtutdannet i en forstad. Forestillingen om at vi er en spydspiss i moderniteten lever likevel videre. Mennesker som kommer til Norden kan oppleve at deres livsvurderinger ikke tas alvorlig, at de selv må velge å lære alt på ny av oss. Segresjonen i Sverige, som akkurat nå skaper slike overskrifter om gjengvold, er dobbel i den forstand at den er både økonomisk og kulturell. Velferdsstaten er det mest revolusjonerende og fantastiske prosjektet som er gjennomført i Skandinavia; å gjøre unge mennesker frie fra sine foreldre (det var kanskje den viktigste grunnen til at jeg selv ble igjen i Sverige). Skandinavia gjorde menneskene uavhengige av hverandre på en måte som i resten av Europa forble på teoristadiet. Men i mitt hode finnes et paradoks som ikke slipper taket: «Låt oss tillsammans hjälpas åt, för att bli fria från varandra». Det er altså fullstendig moderne og rimelig, men samtidig ganske ubehagelig.
– Til slutt. Du har alltid med deg noen vise, gamle filosofer i filmene dine? I den nye filmen er det Noam Chomsky, i Love-filmen var det Zygmunt Bauman. Hvorfor er det viktig med de eldstes stemmer?
– Jeg har alltid med noen yngre også, så det er sagt, i After Work f.eks. Elisabeth Anderson, som jo er en slags shooting star i filosofien, som mener arbeidsetikken ble hijacked av nyliberalismen. Anarkisten Noam Chomsky har på sin side et radikalt syn både på arbeid og skole, arbeidet kan bli slavebindende og skolen må avlæres, er hans intuitive forståelse. Meningen med livet er å stille spørsmål, ikke å svare rett. Mens Zygmunt Bauman var en åpenbar inspirasjon til The Swedish Theory of Love, med sin kosmopolitiske og interrelasjonelle holdning til livet. Som italiensk-svensk ser jeg om ikke dobbelt så med dobbelt blikk, håper jeg. Ingen kan se bjelken i eget øye, men det hjelper å kunne se flere splinter både i egne og andres øyne. Gode filmer er seende.
