Hvilken plass har penger i norsk skjønnlitteratur – etter den reviderte handlingsregelen?
Av Maria Berg Reinertsen
Forfatter, journalist og økonomikommentator i Morgenbladet
Artikkelen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 13. oktober 2023
Hvilket inntrykk får den ivrige leser av norsk skjønnlitteratur av hva som er de viktigste problemstillingene i norsk økonomi? Eller: Er norske skjønnlitterærere forfattere og byråkratene i Finansdepartementet enige om hva som er viktigst i norsk økonomi?
29. mars 2001 lanserte daværende statsminister Jens Stoltenberg handlingsregelen for bruk av oljepenger. Dermed var en epoke over, preget av grenseløs frykt og optimisme med tanke på hva oljepengene kunne gjøre med oss. En ny epoke i økonomisk debatt begynte; fra nå handlet det om å bruke litt mindre eller ganske mye mer oljepenger enn de fire prosentene av oljefondet som handlingsregelen tillot. Det var også i årene etter 2001 at Norge virkelig etablerte seg som et usårlig økonomisk annerledesland. Det var arbeid til nesten alle, penger på bok, og selv bankene klarte seg, med statens hjelp, lett gjennom finanskrisen i 2008. Men hva med skjønnlitteraturen? Tok den preg av å være skrevet i et økonomisk unntaksland?
I 2012 ble jeg invitert av Litteraturfestivalen på Lillehammer til å holde et foredrag om penger i norsk skjønnlitteratur. Resultatet ble foredraget Norsk litteratur etter handlingsregelen.
Målet var å gå litt utenfor de bøkene som eksplisitt tar på seg å skildre økonomien, og til hvordan økonomien fremstår i det store gross av norske romaner. Hvilket inntrykk fikk den ivrige leser av norsk skjønnlitteratur av hva som var de viktige problemstillingene i norsk økonomi? For på samme måte som vårt bilde av de økonomiske forholdene på 1800-tallet i langt større grad er preget av Ibsens fallitter, Kiellands handelshus og Skrams fattigfolk på Hellemyren, så er det grunn til å tro at norske skjønnlitterærere forfattere har et langt større publikum enn forfatterne av statsbudsjettet.
Resultatet av lesingen ble blant annet noe så corny som en tabell over økonomiske problemstillinger hos vinnerne av Brageprisen i skjønnlitteratur fra 2001 til 2011. Denne tabellen bød på noen overraskelser: Med unntak av Elisabeth Hansens diktsamling Trask som vant prisen i 2003, så var 00-tallets store tema, den grenseløse finansøkonomien, ganske så fraværende i dette utvalget. Mangel på penger var heller ingen drivkraft i disse prisbelønte norske romanene. Hovedpersonene kunne rett nok klage over dårlig råd, men det var ikke slik at pengemangel hindret dem i viktige prosjekter – som å forlate kjæresten. Ja, selv Niels Fredrik Dahls uføretrygdede hovedperson i På vei til en venn klarte etter litt grubling å skaffe mat til sirkuselefanten som var blitt etterlatt i låven hans.
Jakten på mer penger var heller ikke noe som opptok disse hovedpersonene. Nei, det det var arbeidsmarkedstilknytningen de interesserte seg for. For romanpersonene som var i jobb i den jevne norske 00-tallsroman var det et stadig tilbakevendende spørsmål om de var gode nok for jobben og jobben god nok for dem: Kunne forfatterne av selvbiografiske romaner (utvalget hadde tre av dem) fortsette å skrive, kunne diplomaten fortsatt lojalt tjene landet sitt etter å ha sett at den amerikanske ambassadøren hadde grisehode?
Og når en virkelig skulle gjøre noe dramatisk, når en kastet hansken og erklærte verden krig, da sprengte en ingen bombe, organiserte ingen streik, forlot ikke familien, slo seg ikke på flaska, (jo, det hendte). Først og fremst sluttet en å jobbe, slik hovedpersonen i Marita Fossums roman Forestill deg gjorde.
Det interessante var at denne vektleggingen av arbeid var Finansdepartementet helt enig i: Mens den offentlige debatten om den økonomiske politikken i stor grad hadde handlet om oljepengene, var statsbudsjettet og Bragepris-vinnerne skjønt enige om at arbeidsmarkedet var mest interessant. Som statsbudsjettet 2011 sa: «Beregninger basert på de langsiktige makroøkonomiske framskrivingene viser at verdien av vår nåværende og framtidige arbeidsinnsats utgjør om lag 84 pst. av nasjonalformuen. Petroleums- og finansformuen til sammen utgjør til sammenlikning bare i overkant av 7 pst.»
Siden den gang har to av de mest kritikerroste, leste og diskuterte bøkene i Norge handlet om henholdsvis en arvestrid om to hytter på Hvaler og arbeidet med å skrive statsbudsjettet. En sakprosabok om ulikhet og formuens betydning (Thomas Pikettys Kapitalen i det 21.århundre) har blitt en uventet global bestselger, og selv i Det norske Arbeiderpartiet er det dem som ønsker en debatt om «arbeidslinja». I 2017 ble handlingsregelen for bruk av oljepenger strammet inn, fra fire til tre prosent av fondets verdi.
Hvilken plass har penger i norsk skjønnlitteratur i dag? Står arbeidslinjen like sterkt i litteraturen nå som i handlingsregelens første tiår? Er det blitt større sprik mellom nasjonaløkonomien slik den beskrives av norske forfattere og byråkratene i Finansdepartementet?
Alt dette og mer til tar jeg for meg i foredraget Norsk litteratur etter den reviderte handlingsregelen under årets KÅKÅnomics, hvor jeg tar for meg og samleser statsbudsjettet og skjønnlitteraturen det siste tiåret. Vær velkommen! ∎
