Omstilling til lavutslipp – veivalg mot 2050
Av Martin Skancke
Siviløkonom og leder av Klimautvalget
Artikkelen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 13. oktober 2023
På KÅKÅnomicsfestivalen 27. oktober skal jeg på vegne av Klimautvalget 2050 overrekke rapporten vår til klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Klimapolitikken som føres i dag er med på å bestemme om vi blir et lavutslippssamfunn i 2050 med utslipp som er redusert med 90-95 prosent sammenlignet med 1990.
Allerede i delrapporten vi la frem i fjor sommer slo vi fast at det er et stort misforhold mellom de uttalte ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte tiltak og virkemidler. Problemet er ikke at vi mangler langsiktige målsetninger. Vi har som kjent klimamål mot både 2030 og 2050. Problemet er snarere at vi ikke legger nok vekt på om beslutninger vi tar i dag er forenelige med disse langsiktige målene. Vår vurdering er derfor at vi må tenke lenger i klimapolitikken enn vi har gjort til nå.
Dagens politikk må ha som utgangspunkt at vi skal fjerne de aller fleste utslippene av klimagasser i Norge for godt innen 2050. Klimapolitikk i dag må iverksettes med 2050-brillene på. På den måten kan vi sørge for at tiltak virker godt over tid, og at dagens politikk ikke gjør det vanskeligere å redusere utslipp lenger frem i tid. Bare slik kan vi nå målet, begrense farlige klimaendringer og bli et lavutslippssamfunn.
KÅKÅnomics er en økonomifestival, og en stor del av økonomifaget dreier seg om effektiv fordeling av ressurser. Utvalget peker på at når Norge skal omstilles til et lavutslippssamfunn er nettopp hvordan vi bruker knappe ressurser helt sentralt. Utslippsreduksjoner krever innsats av knappe ressurser som elektrisk kraft, arealer, natur og biomasse. Gitt at vi skal kutte utslippene med 90-95 prosent - fra 50 til mellom 2,5 og 5 millioner tonn - er også utslippsbudsjettet en knapp ressurs. En god omstilling krever at vi klarer å tenke helthetlig på prioritering av disse knappe ressursene.
Utvalget har som utgangspunkt at politikken skal være kostnadseffektiv og at klimagassutslipp skal prises riktig. Samtidig er det forskjell på hva som er kostnadseffektivt når utslippene skal reduseres med 20 eller 30 prosent, og når alle utslipp skal fjernes for godt. Da er det hele omstillingen som må være kostnadseffektiv, ikke ett og ett tonn i et enkeltutslipp. For eksempel kan noen tiltak være relativt dyre på kort sikt, men likevel være nødvendige for at omstillingen som helhet skal gå lettere. Teknisk og sosial innovasjon kan gi oss bedre og billigere klimaløsninger over tid, men i startfasen er gjerne kostnadene så høye at løsningene ikke forlater startblokken.
Her er to huskeregler som kan hjelpe oss å tenke langt nok i klimapolitikken, som en smakebit før rapporten legges frem.
1. All politikk må vurderes i lys av det langsiktige målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.
Klimapolitikk er litt som bilkjøring: Kunsten er hele tiden å bevege blikket frem og tilbake mellom området rett foran bilen og trafikkbildet lenger frem. På samme måte må vi i klimapolitikken klare å forholde oss til kortsiktige og langsiktige mål samtidig.
Hittil har vi vært veldig opptatt av årlige utslippskutt. Vi ser stort sett bare rett foran bilen, og klarer ikke tilpasse fart og styring til en veldig bratt sving foran oss. Dermed kan vi risikere å innføre tiltak for å nå 2030-målet som gjør det vanskeligere for oss å nå 2050-målet fordi vi kan låse oss inn i infrastruktur og systemer som ikke er forenelige med målet om et samfunn uten utslipp av klimagasser. For eksempel kan bruk av bioenergi forsinke utvikling av og overgang til nullutslippsløsninger, og samtidig legge beslag på viktige bioressurser til andre anvendelser eller føre til ytterligere nedbygging av arealer. Stiavhengighet, både positiv og negativ, er viktig å ha i bakhodet.
EU har vedtatt at alle politiske forslag og all støtte til teknologi skal vurderes i lys av om det bidrar til at EU når sitt 2050-mål. Klimautvalget mener at Norge må tenke i lignende spor.
2. Et langt perspektiv betyr ikke at alt skal gjøres på slutten.
Klimapolitikken i Norge har hittil basert seg på å kjøpe kvoter fra andre land for å møte våre internasjonale utslippsforpliktelser. Denne strategien har gjort det mulig å sette ambisiøse mål og har gitt kutt i globale klimagassutslipp. Ved å vente og se før vi gjennomfører dyrere utslippskutt hjemme, kan vi også dra nytte av muligheten for at det i mellomtiden utvikles ny teknologi som gjør vår omstilling rimeligere.
Det kan ha store kostnader å utsette omstillingen og utslippsreduksjonene ytterligere. I mange sektorer i samfunnet vil omstilling ta lang tid. Folk tillegger seg sjelden nye vaner over natten, og det tar ofte lang tid før teknologi tas i bruk i stor skala. En sen omstilling kan bety en brå omstilling. Det kan gi store utfordringer for samfunnet og slå hardt ut for noen grupper. En slik omstilling kan bli kostbar og ikke minst så problematisk at det vil være svært krevende, om ikke umulig, å gjennomføre den.
2050 kan høres ut som langt unna. Men jobben må gjøres nå. ∎
