Trenger Stavanger virkelig et nytt innovasjonsdistrikt?
Av Silje Haus-Reve
Førsteamanuensis, Handelshøgskolen ved UiS
Artikkelen ble først publisert i KÅKÅnomics festivalavis 13. oktober 2023
Før var det nærheten til fossefall som drev de norske industrieventyrene frem. Nå er det nærhet til kunnskap som teller. Innovasjonsdistrikt er et begrep som er i vinden, med Oslo Science City som et ledende eksempel. De lover et pulserende miljø for forskning og næringsliv midt i sentrum av Oslo. Andre byer som Bergen og Trondheim har fulgt etter. De er inspirert. Også her i regionen er man blitt inspirert. Stavanger kommune og Universitetsfondet har planer om å gjøre Ullandhaug til et innovasjonsdistrikt. Ullandhaug er haugen utenfor bysentrum til Stavanger. Et område som allerede i planverket til Stavanger kommune i 1960 ble avsatt til kunnskap og universitetsformål. Det er ingen urban lunge, selv om det er i dag hjem for UiS, NORCE, Innovasjonsparken, Validé og snart SUS, for å nevne noen.
Men før vi går videre, må vi få en felles forståelse av hva innovasjonsdistrikt faktisk er. På slutten av 1800-tallet anerkjente den britiske økonomen Alfred Marshall kjernen i innovasjonsdistrikter: viktigheten av å samlokalisere bedrifter. Ideen var enkel, bedrifter som er lokalisert nær hverandre kan dra nytte av delte ressurser, kunnskapsoverføring og et lokalt arbeidsmarked med spesialiserte ferdigheter. Denne ideen har siden utviklet seg i flere teoretiske retninger. Klyngeteorien har slått rot i Norge, inspirert mange og lagt grunnlaget for dagens politikk og virkemidler. Det kan virke som vi følger en lignende vei med tilnærmingen om innovasjonsdistrikt.
Internasjonalt var innovasjonsdistrikt opprinnelig en beskrivelse av en trend hvor store bedrifter flyttet inn til bysentrum. Det ble stedet hvor bedrifter, oppstartsbedrifter, inkubatorer og universiteter ligger tett. Der hvor tilgangen til talenter og kunnskapsoverføring er kort. Begrepet innovasjonsdistrikt har i den senere tid også blitt utvidet til å favne andre modeller. Det kan være gamle industriområder som blir tatt i bruk til nye formål, eller campuser som gjøres mer urbane gjennom fortetting og tilrettelegging for nye aktiviteter. For Ullandhaug vil de nåværende grusplassene stå på spill. De bør heller omdannes til pulserende innovative aktiviteter, enn å fungere som midlertidige parkeringsplasser.
Grunnpremisset for innovasjonsdistrikt er geografisk samlokalisering av bedrifter og kunnskapsinstitusjoner. Samtidig vektlegges betydningen av menneskelig interaksjon. Konseptet bygger på ideen om at vi lever i en tid der arbeid, læring, rekreasjon og dagligliv nå smelter sammen. Diskusjoner på kafeer og tilfeldige møter på barer og konferanser eller festivaler, slik som KÅKÅnomics, blir fremhevet som katalysatorer for å forsterke kunnskapsoverføring og innovasjon. Det sammensmeltede livet visker vekk de tydelige skillene mellom arbeid og fritid og står i kontrast til generasjon Zs «quiet quitters», som søker en balansert hverdag.
Det fins lite forskning spesifikt på innovasjonsdistrikter. I en nylig publisert studie i den anerkjente internasjonale toppjournalen Research Policy, fant forsker Max Nathan at etableringen av innovasjonsdistriktet Tech City i London førte til flere bedrifter, flere arbeidsplasser og til økt tetthet i området. Men det kom i all hovedsak av at innovative bedrifter flyttet dit fra andre deler av byen, ikke at de ble mer innovative av å lokalisere seg der. Det ble rett og slett bare «bigger» - not «better».
Det er med andre ord ikke veldig god støtte, foreløpig, for at innovasjonsdistrikter fører til mer innovasjon. Riktignok viser mye forskning at innovative bedrifter ofte konsentrerer seg geografisk. Nærhet til universiteter kan bidra til innovasjon. Det er imidlertid betydelig mindre belegg for at aktive politiske forsøk på å samle innovativ aktivitet har positive virkninger. Vi trenger mer forskning. Det er enkelt å bli tiltrukket av «best practice»-modellen, det bare å følge i fotsporene til andre som viser til suksess. Men å legge seg i andres støpeskje er ikke løsningen. Hver by og region har unike styrker som bør utnyttes slik at vi får en omstilling som sikrer oss en langsiktig og bærekraftig utvikling. ∎
