Den uideologiske debatten er farlig for folkehelsen
Av Kalle Moene
Professor emeritus ved Universitetet i Oslo
Artikkelen ble først publisert i Wonderful World festivalavis, mai 2023
Foto: Ola Sæther
På’an igjen. Nå er det ikke Amor som regjerer, slik Jan Eggum synger. Det er Kåkonene. Gamle og nye festivaldeltakere møtes med klare blikk, nye polemiske stikk, nye diskusjoner og konfrontasjoner. Økonomifestivalen Kåkånomics er like bra hver gang. Aktuell og grunnleggende. Det er empiri og teori, økonomi og ideologi.
Ikke misforstå, ideologi er ikke et skjellsord. Det franske ordet betydde opprinnelig læren om ideer. En ideologi er selvsagt ikke noe noen finner på for å rettferdiggjøre enten den eksisterende orden eller andre alternativer. Ideologi er selekterte fortellinger og Kåkånomics er viktig for den lokale faglige seleksjonen. Økonomifestivalen tar opp noen av de mest brennende ideologiske spørsmålene, knyttet til alt fra global oppvarming og naturkrise til de store forskjellene i inntekt og formue. Gamle og nye penger. Gamle og nye ideer. Thinking og Rethining. Bullshit jobs.
De ideologiske utgangspunktene, som kan sprike i alle retninger, blåser liv i diskusjonen. Kåkånomics har alltid brukt uenighet og motsetninger for å grave opp ny innsikt. Slik har festivalen blitt et bolverk mot den byråkratiske ensrettingen i faglig debatt. Den føyer seg inn i en fin tradisjon.
Noen av de beste innsiktene som økonomisk teori og empiri har gitt oss fra 1700-tallet til i dag, har vært svar på -- til dels polemiske svar på -- ideologiske spørsmål. Ta bare klassikerne. Adam Smiths Wealth of Nations er en omfattende polemikk mot datidens rådende ideologi. Merkantilismen ville ha det til at nasjonens rikdom var bestemt av eksportoverskudd og beholdningen av edle metaller. Smith argumenterte for hvordan et lands rikdom tvert om var bestemt av den samlede verdien til de varene som vanlige folk ville ha.
David Ricardo oppdaget prinsippene bak grunnrenten (eller grunnleien som den korrekte oversettelsen burde være) i en åpen polemikk mot de engelske kornlovene. De forbød import av billig matkorn til England for å sikre høye inntekter til de engelske godseierne.
At Karl Marx var polemisk, vet alle. Men polemikken hans bidro også med mange nye perspektiver på økonomisk teori - ikke minst på hvordan den dynamiske konkurransen virker både skapende og ødeleggende, og for forståelsen av hvordan historie, politikk og økonomi henger sammen. Kanskje Marx hadde de beste spørsmålene og ny-klassikerne de beste svarene?
Ideologiene kan riktig nok være irriterende selvbeundrende og karikerte. Som Joseph Schumpeter antydet i en litt annen sammenheng kan de ‘’trøste oss selv og imponere andre ved å tegne et bilde av oss selv, våre motiver, våre venner, våre fiender, vårt kall, vår kirke, vårt land, som kanskje har mer å gjøre med hva vi liker at de skal være enn med hva de er. Konkurrenten som er mer vellykket enn oss selv, har trolig fått sin suksess på grunn av triks som vi forakter. Like sannsynlig som ikke, lederen for et parti som ikke er vårt eget er en sjarlatan. Den elskede jenta er en engel uten menneskelige skavanker. Fiendelandet er hjemmet til monstre, vårt eget hjem til stolte helter.’’
På årets festival blir det kanskje spesielt viktig å huske på dette siden imperialisme og krig, krigsprofitt og nasjonal sjåvinisme må stå sentralt i mange diskusjoner. Det avgjørende er selvsagt ikke om et ideologisk synspunkt er sant – det er noe sant i alle -- men om det er interessant. Er utgangspunktet fruktbart i en diskusjon med nysgjerrige deltakere? Lærer vi noe? Får vi et nytt perspektiv på teori og empiri – eller på økonomisk politikk og sosial organisering? Blir diskusjonen klarere?
Den rådende ideologi blir utfordret og forsvart på Kåkånomics. Fortellingen om den utopiske kapitalismen er som kjent basert på foretaksomme kapitalister. De er de virkelige heltene som produserer verdiene som vi alle er avhengige av. Profitten de tjener, er en rettferdig belønning for innsats og risiko – heter det – men når de taper får de Corona-støtte og krisepakker.
Det er grunn til å framheve at perfekte markeder ville gitt perfekte resultater, dersom slike markeder kunne eksistere i den virkelige verden. Men kan de det? Et perfekt kredittmarked – der hver låntaker per definisjon kan låne så mye hun ønsker til gjeldende rente – ville selvsagt kollapse etter kort tid. Et perfekt arbeidsmarked – der det er lik lønn for likt arbeid og balanse mellom tilbud og etterspørsel for alle typer arbeidskraft -- har vi heller aldri sett.
Likevel har ideen om utopiske markeder makt over sinnene og utgjør et fruktbart utgangspunkt for så å si all økonomisk debatt. Vi vet at den tegner ‘et bilde av oss selv, våre motiver, våre venner, våre fiender’ som kan være basert på ønsketenkning. Hverken krig, krise, korrupsjon og konflikt er med. Og hvor er partene? – som Roger Bjørnstad og andre i LO alltid spør. I den utopiske kapitalismen er fagforeninger bare et monopolistisk forstyrrende element som tvinger fram for høye lønning og for lav sysselsetting. Og arbeidsgiverorganisasjoner hører vi heller ikke om.
Kan det likevel være et godt utgangspunkt? Ja, for en god debatt er det perfekt at noen starter akkurat med utopien om hvordan markeder og den ideelle konkurransen løser alle problemer. Utbytting? Nei, høye profitter ville bli konkurrert bort gjennom fri etablering. Arbeidsløshet? Nei, balanse i alle markeder ville skape full sysselsetting. Lønnsforskjeller? Nei, loven om en pris ville innebære lik lønn for likt arbeid. Velferdsstat? Nei, perfekte kreditt- og kapitalmarkeder ville gi like muligheter til alle. Offentlig styring? Nei, markedet er selvregulerende og effektivt.
Dette gir rom for motargumenter og et krav om presise analyser –riktige som feilaktige. Hvor treffende er det å plassere kapitaleierne i en produktiv særstilling sammenlignet med andre som yter innsats i produksjonen? Kan vi ikke ha marked uten kapitalisme? Vi kan også spørre om det er opplagt å plassere privat sektor i en produktiv særstilling sammenlignet med offentlig sektor. Nettopp fordi noen har presise meninger om slike forhold, blir diskusjonen bedre av at ideologier settes opp mot hverandre.
Er en bedriftseier kapitalist fordi han er en dyktig næringslivsleder, eller er han er næringslivsleder fordi han er kapitalist? Er privat sektor produktiv fordi den er privat, eller er den privat fordi den er produktiv og derfor egner seg for privat markedsorganisering.
Mange ideologiske oppfatninger kan ikke testes mot den faktiske utviklingen. Noen utgangspunkt er trolig for vage til å være feil. Møtt med dårlige resultater har dessuten tilhengerne av den utopiske sosialismen i likhet med den utopiske kapitalismen alltid kunne vise til at den eksisterende formen ikke er det virkelige systemet. Møtt med problemene kan tilhengerne alltid gjøre seg immune mot kritikk ved å peke på at feilene skyldes inngrep, reguleringer, dereguleringer og andre spesielle forhold som gjør systemet urent og derved imperfekt.
Ideologiene er ikke bevis. De er utgangspunkt. De framhever for eksempel hvor fredsbevarende favorittsystemet er. Den utopiske kapitalismen er typisk. Når hvert land er økonomisk avhengige av alle andre land, har ingen land noe å tjene på å angripe andre – som det gjerne heter i ideen om kapitalistisk fred. Kapitalismen var da også lenge betraktet som en samfunnsorden som ville unngå det som systemets kritikere etter hvert så på som systemets verste trekk: imperialistiske kriger. Denne gamle diskusjonen bygger på ideologiske spørsmål som det er viktig å reise igjen.
Men så er det stopp: Den ideologiske nissen kan ikke lenger være med på lasset når svarene skal gis. Ideologiske spørsmål er livsviktige, men ideologiske svar er livsfarlige. Friedrich Hayek, en viktig økonom på årets Kåkånomics progrram, var for eksempel opptatt av forholdet mellom individuell frihet og rettferdig fordeling. Han stiller godt begrunnede og helt vesentlige spørsmål om de to er uforenelige. Å påstå at de er uforenlig krever imidlertid mye mer enn ideologi.
Vi trenger denne diskusjonen og mange andre. Økonomer og vi alle er angrepet av et fordummende synspunkt om at teori og empiri skal holde seg borte fra ideologiske og kontroversielle spørsmål. Det sømmelige og det byråkratiske skal få råde grunnen alene. Men husk, den uideologiske debattant er ikke bare er et langt gjesp. Han er også farlig for den intellektuelle folkehelsen. I stedet bør vi diskutere med og lære av henne som ikke insisterer på at hver ny teori, hver faglig innovasjon og hver sosial framgang er første steget i en truende og farlig utvikling. Tvert om: hver debatt er livsviktig for fag og sjel. Etterpå er det pølser og øl på puben. ■
